15.1 Eldre og personer med demens

Organisasjonen "Vern mot eldre" anser at mellom fire til seks prosent av befolkningen over 65 år utsettes for vold enten i hjemmet eller på institusjoner. Vold mot eldre kan arte seg på flere måter. Det kan være både fysisk, psykisk, seksuelle og økonomiske overgrep, og generell omsorgssvikt. Volden er ofte koblet opp mot skam og kan være vanskelig å snakke med andre om, spesielt der volden utføres av ens egne barn og barnebarn.

Ekstra sårbart kan det bli når den som utsettes for vold også har utviklet demens. I Halden kommune  foreligger det ikke per i dag noen skrevne rutiner om hvordan det jobbes for å avdekke vold/mishandling, men ved mistanke om vold blir det stilt direkte spørsmål i samtale med pårørende og demenssyke hver for seg.

Mishandling innen demensomsorgen kan forekomme både fra den som er syk på grunn av nedsatt impulskontroll, eller pårørende som blir veldig sliten når omsorgsbyrden blir betydelig og søvnen blir forstyrret.
Pårørende gis støttesamtaler og avlastning for å klare å håndtere situasjonen. Samtidig observeres det etter synlige blåmerker og skader. I de tilfellene hvor den demenssyke disponerer våpen, rettes det en bekymringsmelding til politiet slik at de oppretter en forvaltningssak.

15.2 LHBT og ikke- binære personer

Det foreligger få norske undersøkelser om seksuell vold mot LHBT (samlebetegnelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) og ikke-binære personer.
I en undersøkelse utført i 2018 om befolkningens kunnskap om holdninger til vold, oppga en høyere andel ikke- heterofile enn heterofile at de hadde vært utsatt for seksuell vold.

Levekårsundersøkelsen blant skeive med innvandrerbakgrunn fant høy forekomst av overgrepserfaring i sitt utvalg. Nesten halvparten hadde opplevd å bli presset til seksuelle handlinger, og 1 av 4 hadde opplevd voldtekt.
Innenfor denne gruppen var det mindre kjønnsforskjeller i overgrepserfaringer enn i befolkningen ellers. det var ingen store forskjeller mellom kvinner, menn eller ikke- binære som hadde opplevd seksuell vold.

Å peke på særtrekk ved overgrepserfaringer og hjelpebehov basert på menneskets kjønn eller seksuelle orientering er problematisk. I en intervjustudie oppgir overgrepsutsatte LHBT personer frykt for merkelapp som nettopp ett av hindrene for å oppsøke hjelp.

15.3 Kvinner i aktiv rus

I 2010 kom det en endring i Krisesenterloven som sier at alle som opplever vold i nære relasjoner har rett til et krisesentertilbud. Loven åpnet opp for at det kom på plass et krisesentertilbud til menn og deres barn i flere kommuner. Unntak av kvinner i aktiv rus.

Kvinner i aktiv rus

Kvinner i aktiv rus får ikke tilgang til å bo på krisesenter på tross av at de er en ekstremt voldsutsatt gruppe. De ordinære krisesentrene er ikke egnet til å ta imot personer med rusproblemer og/eller psykisk sykdom. Ofte er det manglende ressurser, oppfølging og fagkunnskap. de fleste eksisterende lavterskeltilbud til rusavhengige kvinner er heller ikke godt egnet til å ivareta og beskytte kvinnene.
Representantforslag om styrket krisesentertilbud for kvinner med rusproblemer

Kvinnene som ruser seg har ofte en adferd som kan virke både skremmende og truende på mødre og barn som oppholder seg på krisesenteret.
På bakgrunn av de overstående opplysningene, har Vibeke Aanerød skrevet rapporten "Kan dem takke seg selv?" "Skal ikke kvinne i aktiv rus slippe å leve med vold".

Nav har ansvar for midlertidig bolig

Ansatte i Halden kommunes rus- og psykiatritjeneste kan bistå å være med kvinnene i møter med Nav dersom de ønsker det. Ved mistanke om at pasient utsettes for vold, drøftes dette med kollegaene på teamet, og tas deretter opp med pasienten. Tjenesten bistår kvinnen med politianmeldelse dersom hun ønsker det.
Dersom det er barn i hjemmet , blir det sendt bekymring til barnevernstjenesten. Der det pasienten selv som utøver vold. anbefaler tjenesten voldsutøver å begynne på sinnemestringskurs. Tjenesten ser at det bør være større fokus på å se etter tegn til vold i hjemmet. Noen risikofaktorer er tjenesten bevisst på, slik som alvorlig psykisk lidelse, rus og sosioøkonomiske forhold.

15.4 Mennesker med nedsatt funksjonsevne eller utviklingshemming

Begrepet nedsatt funksjonsevne er synonymt med funksjonsnedsettelse eller redusert funksjonsevne. Det kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses, syns- eller hørselsfunksjon, nedsatt kognitiv funksjon, psykososiale funksjonsnedsettelser eller ulike funksjonsnedsettelser på grunn av kroppslig sykdom. 

Utviklingshemming faller innenfor det overordnede begrepet funksjonsnedsettelse og er en samlebetegnelse for en rekke ulike diagnoser eller tilstander knyttet til kognitive, språklige og sosiale vansker. Mennesker med utviklingshemming er en stor og uensartet gruppe (dinutevie.no).

Man antar at mennesker med funksjonshemming har større fare for å bli utsatt for seksuelle overgrep. Risikofaktorene knyttes både til funksjonsnedsettelsen og mangler i systemet rundt seg. Å ha en nedsatt funksjonsevne betyr også nedsatt evne til å beskytte seg selv. En betydelig del av de som har nedsatt funksjonsevne, befinner seg i en situasjon hvor de er avhengig av det offentlige i form av assistanse og pleie.

15.5 Æresrelatert vold

Ærsrelatert vold hører til alle kulturer i mer eller mindre grad, men forekommer oftere i typiske kollektive kulturer og samfunn hvor det er æreskodeks.

I kollektive æreskulturer er individet underordnet storfamilien i mye større grad enn hva man er vant til i den nordiske kulturen. Det kan være mange årsaker til tap av ære i en storfamilie. Det mest alvorlige handler om unge kvinners seksualitet og behov for kontroll av den. Sex før ekteskap er et eksempel på dette, og kan innføre en stor skam på storfamilien. For å gjenopprette storfamilien og slektens ære blir straff benyttet og da ofte i form av grov vold.

Den kollektive måten å organisere seg på innebærer ofte et hierarki der de eldre bestemmer over de yngre.
For å forebygge hendelser som påvirker familiens ære, iverksettes det ekstremkontroll og begrensninger av spesielt unge jenters bevegelsesfrihet.

Kjønnslemlestelse og tvangsgifte er andre former for æresrelatert vold. Begge formene for vold har blitt sjeldnere i Norge. Allikevel ser man at noen familier reiser med barna sine til sitt opprinnelige hjemland for gjennomføring av kjønnlemlestelse eller tvangsgifte der.

15.5.1 Hvordan skal man vite at slikt skjer, og hvordan håndtere dette?

Om en familie skal på ferietur til hjemlandet sitt, eller om det er planlagt omskjæring eller giftemål er ikke lett å vite, verken for ansatte i barnehage, skole eller andre som har kontakt med barna/familien. I noen tilfeller kan man få en direkte mistanke om at det er noe på gang, og da er det viktig å ta kontakt med politiet og drøfte bekymringen sin.

Det finnes ingen sikre tall på hvor mange som utsettes for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse i Norge i dag. Muligheten for å få nasjonal statistikk om omfanget har vært utredet, men blant annet personvernhensyn gjør det komplisert å lage et nasjonalt register. I tillegg vil det alltid være mørketall, og dermed være vanskelig og få en fullstendig nasjonal statistikk (Imdi.no).